MISTER DU NOE VED Å BESKYTTE DEG SELV

Mange beskytter seg mot skuffelser og ydmykelser for å få en mer behagelig hverdag. En måte å gjøre dette på er å forberede oss på at ting kommer til å gå galt. Som ved å tenke: 

• Jeg får sikkert ikke gjennomslag for forslagene mine 
• Jeg får sikkert ikke denne jobben 
• Jeg kommer sikkert ikke til å klare det 
• Jeg er sikkert ikke smart nok

Kan dette ta fra oss muligheten til å være spente og glede oss til det som skal skje? Er det for skummelt å tenke: Jeg gleder meg til å få gjennomslag for forslagene mine. Jeg gleder meg til å få ny jobb. Jeg klarer det helt sikkert. Jeg er helt sikkert smart nok.

Gang på gang tar jeg meg i å beskytte meg selv mot fremtidige skuffelser. Sist gang var da en kollega spurte:

–          Skal du være med i Parterapi sesong 3 også?

Jeg svarte:

–          Jeg har fått utkast til kontrakt, men den er ikke skrevet under enda. Så det er en mulighet for at det kan bli avlyst. 

Hvorfor sier jeg dette når jeg egentlig vet at jeg får bli med. Det er jo ikke noen annen grunn til at de sender meg et utkast til en kontrakt. Selv etter å ha skrevet under sier jeg til folk som spør:

–          Jeg har skrevet under kontrakt, men det kan jo hende at de trekker den tilbake eller noe. Så det er ikke helt sikkert at jeg får være med.

Gjør jeg dette for å beskytte meg mot skuffelser eller for å beskytte meg mot ydmykelse? Det er litt ydmykende hvis jeg har sagt at jeg skal være med, så viser det seg at jeg ikke fikk bli med likevel. 

Det er nok også fordi jeg ønsker at folk skal ha tillit til det jeg sier. Selv klarer jeg ikke å stole på folk som gjentatte ganger selvsikkert sier hvordan ting fungerer og henger sammen, hvorpå det i etterkant viser seg at de tar feil.

Beskyttelses taktikken jeg bruker fører til at folk ser på meg som en usikker person, og det er ikke veldig tillitsskapende. Selv etter innspilling av Parterapi klarer jeg å si: 

–          Jeg har vært på opptak, men det er en risiko for å bli klippet helt ut. Spesielt hvis de ikke synes jeg gjør en god nok jobb. 

Selvbeskyttelsen gjør at jeg er forberedt på enhver situasjon. Ingen mennesker eller situasjoner skal prege meg følelsesmessig; jeg har full kontroll. Kommer det et nederlag så er det ingen som har makt til å skuffe eller såre meg. Denne filosofien bruker jeg på mange arenaer og jeg har i grunnen vært veldig fornøyd med min egen styrke til å være upåvirket. Jeg tar nesten alle nederlag på strak arm og blir «aldri skuffet». Dette gir meg følelsen av å ha god kontroll på livet. 

Til og med mine barn har blitt oppdratt med samme filosofi. De er kjempegode på å håndtere det folk vanligvis blir skuffet over. Skulle vi på Kino, da de var små, forberedte jeg dem på alle mulige scenarioer. Jeg sa til dem: 

–          Det kan hende at billettene er utsolgt eller at vi kommer for sent til kinoen. Eller at filmen ikke er så bra som dere tror. Da må dere ikke bli lei dere og begynne å gråte å skrike. Kan vi være enig om det?

De er så søte når de nikker bekreftende til mammaen sin. Denne oppdragelsen handler nok mest av alt om å beskytte meg selv fra hylende unger, som nekter å reise seg fra gulvet og løper i hver sin retning i frustrasjon.

I etterpåklokskapens lys ser jeg at jeg kan ha tatt fra dem muligheten til å glede seg uhemmet over det som skal komme. Kanskje en Kino-skuffelse kunne gjort neste Kino-besøk til en enda bedre opplevelse? Kunne det bidratt til at de kjente litt ekstra på gleden over at denne gangen ble det vellykket?

Kontrastene forskjellige følelser gir er det som får oss til å føle at vi lever. Noen ganger tenker jeg at noe må skje i livet mitt. Det spiller ingen rolle om det er noe bra eller noe forferdelig. Bare jeg får lov til å kjenne at jeg lever. Da er det litt ironisk at jeg beskytter meg så mye. 

Det er livets følelsesmessige berg- og dalbaner som gir spenning, engasjement og livskraft. Alternativet er å kjede seg i hjel av et monotont liv og miste all energi på veien. Kanskje er det en fare for å bli en trykkoker som kan sprenge når som helst, hvor som helst. Det er mulig at jeg allerede har sprengt sakte som en laaang, laaang og gjentagende fis siden 2014. Energien begynte ihvertfall og ebbe ut da. 

Tiden er inne for å slutte med selvbeskyttelsestullet, nå skal jeg ta imot alle gavene og slagene som livet tilbyr. Jeg skal gi beng i frykten for å bli skuffet, ydmyket og miste tillit. Personlig liker jeg godt å prate med folk som er fulle av følelser, bare de ikke blir sinte å frekke mot meg da. Da skygger jeg banen.

Min anbefaling er: Tør å ta noen sjanser ved å glede deg på forskudd. Hvis det går galt, så har du en god unnskyldning til å trøste deg med mørk sjokolade og Netflix (eller NRK.no «Parterapi»)

Inspirasjonskilder: https://tv.nrk.no/serie/parterapi/sesong/3/episode/1/avspiller

Setter pris på om du subscriber til min Youtube kanal:
https://www.youtube.com/channel/UC5rrq8jAkkQeGnnQdJXoP4w

Er du interessert i informasjon om nye innlegg, webinar eller lignende. Så legg igjen din mail adresse øverst til høyre i bloggen.