Har du hørt at tankene dine lager mønstre og baner i hjernen din? Når du tenker ofte på de samme tingene så vil tankebanene bli dypere og dypere, og prege personligheten din mer og mer. Dette er tipp topp hvis banene er skapt av positive tanker. Banene blir da motorveier av positivitet og du blir en glad og lykkelig person. Men hva hvis du har tenkt mange negative tanker over tid?
Det har jeg! På en familietur i fjellet en herlig solskinnsdag sier mannen min plutselig «I boken Lykkeformelen, står det at du lager varige motorveier i hjernen når du er negativ. Den boken burde du lese». Jeg blir sint, så sint at jeg går fra min mann, mine små barn og svigerfamilien ned til hytta. Setter meg ved hytteveggen legger bladet HENNE foran meg, men furter så mye at jeg ikke klarer å lese. Jeg gråter en skvett og synes veeeeldig synd på meg selv. «JEG VIL IKKE HA VEDVARENDE NEGATIVE MOTORVEIER I HJERNEN MIN». Med en så sterk reaksjon, så er det ingen tvil om at mannen min traff en nerve.
Å være med svigerfamilen SMART på hytta, gjør meg litt negativ. Her starter dagen med Radio Quiz til frokost, Aftenposten og VGs Quiz til lunsj og så avsluttes dagen med Trivial Pursuit. Hele dagen går jeg og føler meg dum som ikke husker hva Henrik Ibsen skrev, hva Norges lengst fjord heter eller hvem som vant VM i fotball i 1982. Kan vi ikke heller spille Fantasy og mime og le litt, det er jeg veldig god på. I alle fall hvis jeg ikke er på lag med mannen min.
I denne småbarnsperioden følte jeg meg innesperret og kvalt av dårlig samvittighet for alt og alle. Jeg hadde gått fra å være et fritt menneske som kunne gjøre hva jeg ville, når jeg ville, til noe jeg følte var et fengsel, et slaveri. Derfor var jeg, som antydet ovenfor, generelt sur i denne perioden. Så sterk var følelsen at jeg laget en sang til mannen min som het «I am a bird in a cage», og denne sang jeg på alle bilturene til hytta på fjellet.
Jeg syntes også det var en god ide å være sur på mannen min over en lengere periode for å oppdra han og «make a statement» liksom. Men så sier mannen min «Hvis du alltid skal være langsur, så vet jeg ikke om jeg orker å være i dette forholdet lenger». Oy, oy, oy dette er en kraftig beskjed å få og jeg tror han mener det. Jeg vil ikke miste drømmemannen min, tiltak må til. Jeg vet at det ikke går an å lure hjernen til å tro at den er fornøyd hvis den ikke er det. Tankene må være sanne for deg. Jeg fant noen teknikker for å snu mønsteret og kanskje kan de være til nytte for deg også.
- Jeg unngår å buse ut med min umiddelbare frustrasjon og misnøye.
- Jeg prøver å snu fokus fra de tingene jeg ikke liker at han gjør til det han faktisk gjør som jeg liker og kanskje til og med synes er fantastiske. Så veier jeg det negative mot det positive, da går det som oftest i pluss i hans favør.
- Jeg legger en kraftanstrengelse i å vurdere om min manns løsning kan være vel så god som min, selv om det ikke føles slik akkurat nå
- Jeg prøver å innse at det som er viktig for meg ikke nødvendigvis er viktig for mannen min. Og hvem er jeg til å si at mine ting er viktigst og best.
- Hvis alt dette ikke fungerer, så drar jeg langfingeren sakte over neseryggen (gjerne bak min manns rygg), går meg en lang tur og ringer til mamma og lufter ut all frustrasjon.
- Så kommer det viktigste og vanskeligste som er å gi mitt første lille smil til mannen min, selv om det ikke føles helt riktig der og da.
Med flere års trening så går dette riktig så fint. Nå husker jeg nesten ikke hvordan det er å være sur og sint lenger (ikke helt sant dette da, følelsene kommer titt og ofte i jobbsituasjon). Det er viktig å være bevisst på at det er energikrevende å være misfornøyd.
På det forrige skuespillerkurset fikk jeg beskjed om å finne frem sinnet mitt igjen ved å slå på en boksesekk i 15 minutter hver dag. Stakkars mannen min, hvordan vil fremtiden bli med en skuespiller i hus. Det er mange drama queens i denne bransjen.
Setter pris på om du subscriber til min Youtube kanal:
https://www.youtube.com/channel/UC5rrq8jAkkQeGnnQdJXoP4w
Inspirasjonskilde:
Lykkeformelen av Stefan Klein